Holy Fuck

Denne kanadiske kvartetten har aldri vært noe særlig opptatt av å stryke publikum medhårs. Eller noen som helst i grunn. Dette har de beviselig bekreftet etter 5 album de siste 15 årene noe som også har gjort dem – ironisk nok – til en av de største musikalske eksportene fra den nordamerikanske faunaen med sin karakteristiske vidtfavnende, fargesprakende og klimaksvennlige danserocken. (leste du klimavennlig der du også?)

Etter å ha leflet med mainstream-fiffen i etterdønningene av å ha lydssatt både Breaking Bad og Mr. Robot, har bandet konsekvent gått motstrøms. Her blir det ingen familiesmak, minst av alt på dem selv.

Holy Fuck nedkom med sitt femte album – Deleter – i en tid befengt av kort oppmerksomhetsspenn (vi takker for at du klarte å lese så langt) og angst i høygir. Og for et fullblods album! Her har gjengen overgått og tatt Holy Fuck til nye høyder. En fusjon av skøyeraktig skitten krautrock som kaster pukkstein inn i tannhjulene på deep house-ens drømmende virkelighetsflukt. Her har det blitt spikket på Husfliden-nivå og vi forventer intet mindre når vi nå skal se dem på scenen på BLÅ.