Deer Tick

Fra sårt til sint, fra rolig til bråkete, fra viser og folk til garasje og punk. Deer Tick står lett schizofrent, men ytterst solid, på egne bein i forvaltningen av arven etter musikalske onkler som The Replacements.

Med fjorårets tvillingfødsel «Deer Tick Vol. 1» og «Deer Tick Vol. 2» beviste Rhode Island-gjengen at musikken deres bare har slått sterkere rot med årene. Albumene komplimenterte hverandre, men sto også selvstendig – og representerer utmerket bandets to ansikter: Vol. 1 er rolig, Vol. 2 er bråkete. Vol. 1 er klassisk Deer Tick, vakkert og sårt med folk-baserte akustiske gitarer og myke pianotoner. Vol. 2 er sintere og viet bandets livslange flørt med garasjerock og punk. Selvbevisst, men aldri selvhøytidelig skriver McCauley provoserende tekster, som både kan være avslørende og andre ganger anklagende.

Deer Tick spilte på John Dee i 2014, og musikkbloggen Dust of Daylight kunne ikke vært stort mer fornøyd: «Jeg kjente at ansiktet revna i et stort smil. Faen for en strøken lyd! En fyr med skinnlue sang som en gud. Med Herregud for en stemme! Bandet kjørte oss full av adrenalin og deilig tilstedeværelse fra første sekund. Tight som et nytt lokomotiv. Tøffere enn et hvert tog. En fin blanding mellom Hank Williams og Nirvana. En krysning mellom The Replacements og Buddy Holly. Uten tvil den beste [konserten] jeg har opplevd siden The Waterboys stod på scena i Bukta 2007.»